27.11.2012

everything that shines won't always be gold.


jeg blir stadig så skremt og fascinert når jeg møter mennesker som, etter å ha tatt den utdannelsen de ønsker, flytter til et eget hus i hjembyen sin og blir gift og får barn mens de ennå bare er 22, og de vet at det er akkurat der de kommer til å tilbringe resten av sitt liv, i hjembyen sin, der de har vokst opp og allerede har tilbringt hele livet sitt.

det er bare så rart å tenke på at ting som er så viktige for meg som person, ikke betyr noe for andre. og når jeg møter disse menneskene og ser hvor lykkelige og tilfredse de er med livet sitt, med å leve et A4 liv i en alder av 22, med mann og barn, akkurat som sine foreldre og foreldrene deres igjen, blir jeg redd for mitt eget liv, og jeg tenker at jeg kanskje er altfor kravstor og kresen når det kommer til fremtiden.

jeg har en ekstrem trang til å komme meg videre, jeg er for ambisiøs når det gjelder fremgang, og jeg blir deppa om jeg bor på samme sted i mer enn tre år. jeg kunne ikke vært fornøyd med å slå meg til ro i én by i verden, spesielt ikke hjembyen min (eller hjemlandet mitt), og bare tanken på det frastøter meg.
men samtidig vet jeg at dersom jeg hadde sett hele verden, vært i hvert eneste land, så hadde jeg ikke vært mett, for jeg må alltid se mer. jeg må alltid komme meg videre, og jeg hater følelsen av å stå fast. og det er akkurat det som skremmer meg, for jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å bli fornøyd, om jeg kommer til å være lykkelig, som jentene på 22 som bor med mann og barn i hjembyen sin. jeg misunner dem hvordan de kan sette seg ned og være fornøyde med livet og fremtiden, selv om de vet de kommer til å være på akkurat samme sted for resten av sitt liv.

5 kommentarer:

  1. men plutselig så er du i den situasjonen selv (ikke nødvendigvis mann, barn, volkswagen og hund) hvor du føler deg lykkelig og fornøyd. jeg vet heller ikke hva jeg vil i fremtiden, men jeg er sikker på at en dag så kommer jeg til å befinne meg på et sted hvor jeg kjenner at jeg trives. spørsmålet er bare når dette kommer til å skje. kanskje om to år, kanskje om ti. hvem vet. og hva du ønsker trenger ikke være mindre viktig eller riktig, selv om andre er fornøyde med noe helt annet. du kommer nok til å finne utav det. det er jeg sikker på. tror kanskje det er lurt å stoppe å sammenligne seg med andre og heller konsentrere seg om seg selv. litt egosentrisk er man nødt til å være i slike situasjoner.

    SvarSlett
  2. akkurat de samme tankene har jeg i blant også, selv om jeg bare er ei 15, snart 16, års gammel jente som har levd på den samme plassen en god stund og som ikke har sett så mye av verden. når alt kommer til alt. kanskje kommer jeg aldri til å gjøre det heller. hvem vet. uansett kan jeg ikke se for meg at jeg blir voksen, lever et mann barn hund volkswagen liv hvor jeg er lykkelig. jeg kan ikke se det for meg, så det er vanskelig å sette slike krav også. jeg har andre krav og helt andre mål enn alle andre. rart med det.

    SvarSlett
  3. Jeg vet ikke hva jeg skal bli, eller hva jeg har lyst til i livet mitt, men det virker som alle andre rundt meg har planene klare.
    Det er skremmende. At alle har så dårlig tid.

    SvarSlett