23.01.2012

å, jeg vil være hippie

: ålrait
♫: Me and Bobby McGee
vær: ❅ 

WARNING! Dette innlegget ble skrevet i et søvnløst øyeblikk midt på natten for en stund siden, dere vet hvordan det er. Jeg publiserer det likevel fordi jeg er så jævlig enig med meg selv.

Jeg har ofte tenkt at jeg ble født for sent. At jeg ikke rakk alle de historiske hendelsene det var meningen jeg skullle rekke. Det hjelper ikke stort å være født i 94 når vet at det var 69 som var ditt år, 69 som var høyalderen for frihet og for hippiekulturen. Du kan godt sitte der, 17 år, i 2012 og snakke om fred og kjærlighet og hvor mye USA feiler på utenrikspolitikken, men inni deg vet du likevel at du i så fall er en gjenskapt figur, en retroskikkelse, du kom for sent. Det er over nå.

Du kan gå på platebutikken eller Spotify gjennom hele 2000-tallet og oppdage denne fantastiske perioden da det ble gitt ut et bredt spekter med utrolige album på få år, i motsetning til idag hvor det tar minst 20 år å frambringe like mange utrolige album. Du kan høre på Janis Joplin synge om hvor forferdelig den materialistiske verden har blitt, og du kan høre John Lennon synge om en samlet verden hvor alle elsker hverandre uavhengig av farger og nasjonaliteter. Fred og kjærlighet, liksom. Du kan høre på Bob Dylan synge om kjærlighet, mann. Alle sang om kjærlighet på en så flott måte, ikke bare om å elske en annen person, men om å elske verden.

Likevel vet du at den tiden er over, det er slutt, og du kom for altfor sent. Du vet at mange andre på din alder foretrekker å høre på Justin Bieber som synger "You're my baby because of reasons" og Bruno Mars som synger at han gjerne hadde blitt sprengt i lufta av en håndgranat for deg (som om det hjelper på noe som helst). Du vet det, og det er bittert.

Selvom du føler at alle disse utrolige albumene er dine, så vet du at det er for sent. Du var ikke der. Du var ikke der da de store banda og artistene ga ut mesterverk på mesterverk: Joni Mitchells "Song to a Seagull", "Clouds" og "Blue", The Rolling Stones' "Symphaty for the Devil" og "Gimme Shelter", The Beatles' "Help!", "Rubber Soul", "Revolver", "Yellow Submarine" og "Abbey Road", listen er lang. De snurra ikke på platespilleren din i 1969, da Woodstock fortsatt eksisterte og da Viet Nam krigen var aktiv. Det er bare for sent for deg.

Samtidig tenker jeg at jeg, og de andre på min alder som føler det på samme måten, er den siste generasjonen som noen gang kommer til å høre på dette. Vi er siste årgang. Om noen få år vil The Smiths og Janis Joplin være glemt, og mine eventuelle barn vil se tilbake på da jeg var 17, i 2012, og være så utrolig bitre fordi de ble født for sent. De fikk ikke oppleve Bon Iver og the Kooks, ikke Kaizers Orchestra og Ane Brun, og de fikk aldri se Grinderman eller noen andre av dagens band jeg elsker live. Man kommer liksom aldri ut av det, noen vil alltid være på feil sted til feil tid.

Det er bare så surt! Fred og kjærlighet liksom, det er meg det! Det er meg for faen. Jeg kan alltid kle og oppføre meg som en hippie, men jeg vil aldri være en. Det eneste som kunne løftet på bitterheten min en tidsmaskin, noe som, i likhet med 1969, ikke finnes. Fuck verden.


Innså nettopp at dette ble et litt for langt innlegg. Men jaja. Jeg kan trøste meg med at jeg faktisk så Nick Cave og Grinderman live, et band som ikke finnes mer. Det betyr at jeg begynner å bli gammel. Enten det, eller så er det Nick Cave som blir gammel.

5 kommentarer:

  1. for et kult innlegg! bra skrevet :)

    SvarSlett
  2. hehe :) ja, det hadde vært litt kult å h vært hippie..

    SvarSlett
  3. Kjempe bra skrevet :) du har en bra blogg.

    SvarSlett
  4. Av og til skulle jeg ønske at jeg fikk oppleve 70-tallet og 80-tallet på grunn av all den herlige musikken som kom ut på den tiden. Men men, jeg er iallefall født på 80-tallet...

    Sv: Hører endel på Melissa Horn og litt Janis Joplin også. Så er jo selvfølgelig endel kvinnelige artister jeg ikke fikk plassert akkurat i det innlegget. Takk for kommentaren ;)

    SvarSlett
  5. Jeg er så enig i at jeg (og du også, ut i fra det du skriver) er født på feil tid! Jeg skulle så gjerne ha opplevd The Beatles, The Rolling Stones, Black Sabbath, Led Zeppelin, The Kinks osvosv. Hadde jeg bare opplevd at Alice Cooper startet opp eller pønken på 70/80-tallet! Sex Pistols, The Clash, The Ramones. Stiftelsen av alle disse bandene (med mange fler som f.eks Iron Maiden, Dio, AC/DC, Aerosmith, Deep Purple mm. Kunne holdt på i timesvis) gikk vi glipp av, og det er så sykt surt! Noen av disse holder fortsatt på, men det er ikke det samme. De er gamle nå, de er ikke like spreke, kommer ikke med nye plater (bortsett fra Black Sabbath Reunionen som jeg faktisk skal på. Selv om Bill Ward nå selvsagt ikke skal være med allikevel (!)), har ikke like kule konserter. Fy søren som jeg skulle ønske at jeg var født slik at jeg fikk oppleve alt dette.

    Men tenk da, tenk om jeg nå går glipp av masse nye fantastiske band bare fordi jeg syter over å være født på feil tid. Kanskje det faktisk er sånn uansett tid: noen er bra, andre ikke. For det finnes jo faktisk folk som tenker som meg i dag også, jeg bare kjenner dem ikke: Enda. Og kanskje om noen år sitter mine barn og barnebarn og skulle ønske at de fikk oppleve alt det jeg sitter midt oppi nå! Verden går på rundgang: det vil alltid være drittfolk og det vil alltid være noen smarte folk. Ser ikke ut til at den Gud de snakker om liker forandring..

    SvarSlett