☯: mentalt ustabil
♫: O Children
vær: ☁
Jeg har tenkt over livet mitt i det siste. Dere som kjenner meg vet kanskje at jeg egentlig aldri har gjort annet enn å tenke over livet mitt, men anyway. Jeg, som person, har alltid hatt problemer med å uttrykke meg selv. For eksempel pleier jeg å ligge i sengen og stirre i taket mens jeg skaper en ordentlig kjefterunde på en person som har gjort noe galt. I hodet mitt har jeg et manus som er velutviklet og nøye gjennomtenkt, men idet jeg skal praktisere dette manuset fo'real kan jeg ikke engang huske et jævla pronomen fra den lange mentale teksten. Tror det kalles kommunikasjonsvansker. Jeg har generelt vansker.
Heldigvis er vanskene mine kun mentale. Det minner meg om da jeg var liten. Da var de ikke det.
Jeg hadde en venninne som bodde rett ved siden av meg i ca 8-9 år. Vi var bestevenner og skulle være det for alltid. På den tiden hadde jeg verken fysiske eller sosiale sperrer, som betydde at jeg var hos Camilla, som hun het, hver dag. Jeg ble med dem hvor enn de skulle, selvom jeg egentlig ikke var invitert. Det hendte de dro et sted et par dager uten å fortelle det til meg bare for å slippe å ha meg med, de gangene satt jeg på trampolina hennes og ventet på at hun skulle komme tilbake. Det må ha vært et trist syn.
 |
| Lille fysisk ustabile meg selv. |
Uansett så hadde jeg problemer med alt. Jeg klarte ikke å si R, jeg klarte sånn generelt ikke å kontrollere hva som kom - og ikke kom - inn og ut av munnen min. Det var viktig for meg å markere mitt territorium (i Camilla sitt hus) som vil si at opp gjennom årene fikk de en del spor av Elise der. Som for eksempel den gangen jeg klipte hull i sofaen deres. Et stort hull. Eller da jeg tegnet på pianoet, kommoden OG stolen (det gikk vekk i en tredjedel av tilfellene) eller da jeg kastet småstein på den nye bilen til faren hennes, eller da jeg knakk brettspillet deres i to. Jeg sørget også for å ødelegge den eksklusive Elvis-figuren faren hennes hadde kjøpt i utlandet.
Heldigvis har nå denne fysiske ustabiliteten gitt seg (bortsett fra et par spasmer i ny og ne - jo, også har jeg mange klær som er klipt i stykker, pftskjfjks), og har gått over til mental ustabilitet. Jeg vet ikke hvor mye bedre det er, men det er hvertfall billigere for meg. Men det hender tvangstankene tar litt overhånd, så det blir ikke så billig likevel. Ikke klarer jeg kommunisere med mennesker heller. Istad for eksempel, jeg satt rundt et bord sammen med noen i klassen min. Vi hadde en samtale om ikke noe spesielt, og selvom jeg vet at jeg ikke passer til å være annet enn observatør for slike samtaler, prøvde jeg likevel å si noe. Det endte bare med masse stamming og dobbelthake, så husker jeg ikke resten. Og slik funker det hver gang jeg prøver å snakke med noen. Jeg blir bare utrolig klein.
 |
| Store mentalt ustabile meg selv. |
Men gutta, ikke fortvil. Jeg er ikke farlig, det er bare å snakke med meg hvis du vil. Bare ikke forvent mye respons. Det betyr ikke at jeg ikke liker deg, jeg lover (vel, i noen tilfeller gjør det kanskje det). Jeg er bare mentalt ustabil.
